De vil skape en bedre verden. De er i storbyer på mange kontinenter. De er ikke i Norge.

Velkledde. Veltalende. Fremmedordutstyrte. Morsomme. Kanskje til og med velstående. Og i helt frittstående øyeblikk: nerdete.

Jeg ankom Webdagene 2011 en anelse mindre livredd enn i fjor. Og hadde samtidig skyhøye forventninger siden jeg i fjor ble slått i bakken av sirkusartister og amerikanske superforelesere.

Første kokosbolle etter ferien ble inntatt i solveggen utenfor Helga Eng mens jeg leste Natt&Dag og drakk kaffe kjøpt hos den hyggeligste kaffebarmannen på Blindern

[Dette skal egentlig bli en egen sone på Origo. Men prestasjonsangst gjør at vi starter litt mykt. Prestasjonangsten handler ikke altfor mye om at grunnleggerne av Dark Mountain skal kjøre teksten i google translate og bli sinte. Sånn er ikke verden.]

Lykkelig er jeg som ble invitert til Uncivilisation 2011 i midten av august. Historiene vi delte på festivalen, skal jeg komme tilbake til. Men inntil videre skylder jeg mine norske likesinnede å dele fakta om Uncivilisation og om The Dark Mountain Project.

Vi kunne valgt å tie. Men vi står heller fram med sannheten om vår aller første potethøst.

Stor var spenningen da vi utstyrt med bøtte og spade gikk ut i bakgården for å ta fatt på innhøstingen.

Stakkars, stakkars Ozzy. Jeg hadde tenkt å fortelle hele sannheten om hvor umåtelig trist det var å overvære Ozzy på Odderøya Live. Men så postet Politiken sin anmeldelse fra den danske konserten i dag, og jeg tenkte at mitt bidrag til å kommentere Ozzy, får bli å anbefale danskenes omtale av Mormor Ozzy:

Ozzy Osbourne gav den som metaltræt mormor

Det er kanskje ikke nødvendig å beskrive skuffelsen ved å oppsøke en restaurant i ødemarka bare for å oppdage at det er konsertkveld.

- Det er vel ikke blues? spurte jeg

En gang på begynnelsen av 1990-tallet var jeg på Ekebergsletta med barna mine. En far var der også med sine barn. Og han hadde med seg en kassetelefon med antenne. “Han er sikkert lege”, sa jeg til barna mine. For på den tiden var det bare folk som vi måtte ha tak i øyeblikkelig som trengte mobiltelefon.

Da jeg var tenåring og var på interrail noen ganger på 80-tallet, hadde jeg absolutt ingen kontakt med noen hjemme i Norge fra jeg forlot Oslo og til jeg var tilbake. Men ingen var bekymret for meg av den grunn. Og da jeg var på Roskilde Festival på midten av 90-tallet, rett og slett forduftet jeg fra jordas overflate under hele festivalen. Enda jeg hadde små barn hjemme i Oslo. Og de overlevde helt fint.

Potetplantene er cirka 80 cm høye nå

Og de er mange …

In en mørk hall sto og satt vi. For å oppleve Edvardas digitale kunst The Lolita Story.

Det er den tida på året. Når vi tenker Så fort det gikk. Og så tenker vi Ett år til neste gang. Deretter tenker vi i ganske mange uker på hvor fullstendig best i verden det er å være på Roskilde Festival.

Og noen ganger roper vi Kan dere slutte med å spørre om hvordan vi hadde det i gjørma! For vi har ikke vært i gjørma. Kun 1 stk én times regnskur som flinke-flinke festivalfolka hadde skrapt vekk fra festivalplassen da vi kom tilbake neste dag.

Oi. Ingen her er over 24 år. Tenkte vi. Men frydet oss over at Oslo-ungdommen hadde prioritert Oslo Live og Leftfield på sankthansaften.

En liten runde på konsertområdet på Akershus festning avslørte imidlertid det vi nok kanskje ante fra før: Mange flere enn oss husket Leftfield fra 90-tallet. I periferien på konsertområdet sto nølende gamle househuer og venta på gamle helter.

Så langt har minst åtte av 15 settepoteter resultert i livskraftige planter over bakken. Vi har ingen peiling på hvordan logikken er i potetverden. Kanskje flere av de åtte kommer fra et par poteter. Den som lever får se.

Takk til Jamie at home for inspirasjon til alternativ potetdyrking.

Leseguide:

Jeg kan ikke skylde på at første skudd var gratis. Jeg betaler 22 kroner hver gang. Men få ting er verdt 22 kroner så sterkt som kokosbollene på Helga Engs hus og UV-fakultetet på Blindern er.



Les mer…

Deilige timer på Hiphop-huset i kveld. Sjelden har vi sett en mer avslappet gjeng med egentlig nervøse barn og ungdommer. Framtiden må være hiphop, house, break og ballroom.

Takk og lov for at det finnes voksne som gidder å lære barn og ungdommer å leke seg gjennom livet. For sånn ser det ut fra utsiden. Fra innsiden er det helt sikkert knallhard trening.

Hvis jeg hadde hatt en seng å gi til et annet loppemarked, ville jeg ha kjøpt den røde som ropte på meg i sovesalen på dagens loppemarked.

Jeg er fullstendig klar over at det helt sikkert er et overkjørt fargebehov i barnedommen som gjør at jeg trekkes til fargerike møbler så fort jeg setter foten innafor et loppemarked.

På spasertur i påska ble det helt klart at koseskoa fra København var ute på sin aller siste tur.

Ja. Det gjorde vondt å stappe dem oppi søplekassa etter turen.

Det er jobben min å dokumentere at områder som i sommersesongen er helt tørrlagte, på denne tiden av året bugner av markblomster. Så da dokumenterer jeg i vei. (Og tester ut de innebygde effektene i kameraet samtidig.)

Friske blomster. Tente lys hver kveld. Bilder av avdøde på gravene. Kanskje vi løper for raskt videre i vår del av verden. Men tipper at det ikke finnes håndverkere i Norge som spesialiserer seg på å lage bildeinnrammingsløsninger som tåler å stå utendørs i den uendelige.

(Øver meg på å ta bilde med nytt kamera og er selvsagt forhekset av de innebygde effektene i kamera, gidder ikke late som ingenting)

Dersom ikke bussen underveis hadde blitt fylt opp med skolebarn, ville jeg hoppet av og bestilt et helikopter tilbake til Chora.

Har dessverre ikke bilder av hvor halsbrekkende gårdagens utflukt var. Men det var ille nok til at jeg lagde meg et mantra som lød sånn cirka ‘Han kjører her hver dag Han kjører her hver dag Bussen er full av skolebarn som han frakter her hver dag Bremsene kommer ikke til å svikte Og sjåføren kommer ikke til å få hjerteinfarkt’